Floa

FLOA

Det hadde vært spådd
fra uminnelig tid:
Havet sku stige
å gjør det forbi
med bruk og brygge
og folket med.
Ingen forsto
det va her det sku skje.

Likevel skjedde det
i januar.
Dagen før dagen
lå kysten klar.
Lys uten torden
ble observert
der horisonten
va sist plassert.

Natta kom på
som en veldig vegg
med haggel
så store som hønseegg.
Tungsjøen grafsa,
grådig og grov,
nærma sæ husan
der folk lå og sov.

Golvbordan bresta,
floa va sterk.
Litt etter litt
gikk floa berserk.
Mange rømte
til høgaste sted
på øya i håp om
å finne fred.

Fullmånen slang
som en jojo i vind,
skya kom svart
under himmelen inn.
Hus etter hus
fikk dragsuget få
folk sto forkommen
og vantro og så.

Skaværet laga
en skikkelig sjau.
De betta sæ fast
i kjetting og tau.
De klauv opp på takan
og ropte fortvilt:
Fader vår
la stormen bli stilt!

Nån gikk i båt
-det hjalp ikkje stort.
Flommen kom
ufattelig fort,
kom som et gjenferd
med planka og bord,
myrda det meste
der den for.

Det hadde vært spådd
og det skjedde nu.
Det som har skjedd
skulle ingen tru.
Det som har skjedd
fór i fortia hen.
Måtte det aldri
hende igjen.

Ola Bremnes