Ingenmannsland
Det var en mot en
i Ingenmannsland.
De sto i entreen.
Det var hun mot han.
Slik sto de,
og stemmene smalt som granater i veggen
og trappen kom med svar.
Så dro de
fra huset de bodde
til hvert sted
og der sank de ned,
og ingen vet mer hvem de var.
En spinkel fred.
En ulmende brann.
To lys brant ned
i Ingenmannsland.
Og siden,
siden kom stillheten.
Knytnevestillheten fulgte etter dem.
Og tiden
stanset og ga dem
en fred uten svar.
for fortiden var en kirke
og Gud har gått hjem.
Livet går
minutt for minutt.
År følger år.
Slutt følger slutt.
Men noe
venter der fremme,
det hvisker en stemme gjennom ild og vann.
Og blodet
hvisker til henne:
Jeg kommer! Jeg er
underveis! Jeg er nær deg!
Jeg er i Ingenmannsland.